mai 2007
ma ti on to fr
  1 2 3 4 5 6
7
8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18
19
20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 31      
             

Ikke i historiebøkene

19.mai.2007 @ 10:47
  

Hvordan føles det å ha vært 200 meter fra toppen av Mt. Everest, i god form og i god tid, og likevel ikke komme dit? Ta det fra meg, det føles ikke godt.

 

Vi diskuterer fortsatt hva som skjedde natten til 16. mai, på 8600 meter. Vi stod ved inngangen til det berømte Second Step, klokken halv fire, mange timer før det som regnes som siste frist (av sikkerhetsgrunner). Riktignok snødde det tett (det var ikke i henhold til siste værmelding) med noen kraftige vindkast, det var en smal fjellhylle med et par tusen meter rett ned, vi var naturlig slite og det var langt hjem ? men ingen av oss fem var i tvil om at toppen ventet på oss.

 

I stedet var det vi som ventet. Cato hadde allerede ventet lenge, og halvsov på fjellhyllen. Køen oppstod fordi noen klatrere hadde problemer med innsteget til Second Step. Det krever litt akrobatikk i nattemørket, over en to tusen meter avgrunn. Uten forvarsel konstaterte vår innleide sjef, Dawa Chiiri Sherpa, at vi burde snu! Det kom totalt overraskende på oss.

 

Dawa har en viss bakgrunn for sine meninger, med 40 ekspedisjoner til Mt. Everest siden starten som kokkegutt i 12-års alderen og med 30 bestigninger av fjell over 8000 meter. Det var ikke køen i seg selv som gjorde Dawa urolig, men mulige konsekvenser av køen. Dersom det ble samme kø på vei ned igjen så han for seg en kritisk situasjon. Vi kunne gå tomme for oksygen, en tilstand man ikke overlever lenge over 8700 meter. Dessuten var det et mulig varsel om sterke vinder i høyden senere på dagen, som kunne gjøre det til en katastrofe.

 

Akkurat dette skjedde på en av de store toppdagene i 2005, da flere titalls klatrere stod fast i to timer i bitende kulde og vind. Mange fikk store frostskader, men alle overlevde. Den gang. Vi var blitt enige om at Dawa var sjefen i høyden, og selv om viljen skrek i protest var det lite annet å gjøre enn å tusle langsomt bakover mens dagslyset kom.

 

Mens morgen ble til dag og vinden uteble, sank det inn i oss at en sjanse som aldri ville komme tilbake var forsvunnet. Vi registrerte knapt at det lå en død japaner utenfor teltet på 8300 meter, som en påminnelse om hvor marginalt livet er over 8000 meter (det døgnet vi var over 8000 meter omkom fire personer, to av dem på grunn av oksygenmangel).

 

Var Dawas råd feil fordi været forble pent, og det ikke oppstod kø på vei ned? Ettersom dagene går blir det mer og mer klart at han hadde rett fordi han kunne fått rett. Det er bare et tidsspørsmål før kombinasjonen av mange mennesker på samme dag og en plutselig værendring tar livet av mange, mange mennesker. Hadde været kommet denne gang ville han vært en helt.

 

Å dra tilbake igjen for å få med seg de siste 200 meter fortoner seg meningsløst. Vi har hatt hele opplevelsen av en Everest-ekspedisjon, inklusive den siste magiske natten, og vi har gjort alt riktig, eller tilstrekkelig riktig. Cato har vist at hans handicap ikke var noen hindring for å klatre verdens høyeste fjell, og vi andre vet nå at vi er gode nok til å stå på toppen. Det får holde.

 

Men i historiebøkene kommer vi ikke.

  

Små marginer

07.mai.2007 @ 10:56
Mange synes det er rart at det skal ta to måneder å bestige Mt. Everest. Og sant nok, det mest av tiden går med til annet enn å klyve i fjell. Det er en tålmodighetsprøve, og den prøven er det mange som ikke består. Vi forsøker å tenke minst mulig på toppen, og heller ta en dag av gangen. Akkurat nå består de dagene av å være så slappe som mulig her nede i "lavlandet" på 5100 mter.

Men nå vet vi at neste gang vi går den 22 kilometer lange veien opp til ABC, så er det for å prøve på toppen. Om vi er riktig forberedt er umulig å si, det er så mange meninger og strategier om hva som er riktig. Vår "sjef" Dawa er imidlertid sikker, og det er mange som har så stor respekt for ham at de forsøker å kopiere vårt opplegg.

Det opplegget kan fort ødelegges av dårlig vær akkurat det døgnet vi trenger godt vær. Vi vil ikke ha sterk vind, og ikke snøvær. Dessverre ser det ut til at det stort sett er en av delene nær toppen. Nå viser både langtidsvarselet vårt fra Sveits og Lama-kalenderen til Dawa omtrent det samme - rett etter midten av måneden er lovende.

Mer enn èn sjanse får vi nok ikke. Dersom vi kommer oss til 8300 meter og den siste leiren, og været et for dårlig til at det er forsvarlig, så gikk toget. Man drar ikke ned fra den høyden og lader batteriene en gang til, da er de nok flate. Det er som å klatre verdens sjette høyeste fjell som oppvarming til Everest, og det tror ingen av oss at vi klarer. Som Dawa sier i beskjeden understatement: Better do it first time.

Så da er det full fokus på first time. Ingen av oss har vært syke hittil, selv om man føler seg elendig i høyden, så vi skal ikke skylde på helse, på forberedelser, eller på apparatet som hjelper oss. Så får vi håpe vi heller ikke kan skylde på været, men at det bare er opp til oss. Det er i grunnen vanskelig nok, det.

hits