mai 2007
ma ti on to fr l s
  1 2 3 4 5 6
7
8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18
19
20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 31      
             

Ikke i historiebkene

19.mai.2007 @ 10:47

Hvordan fles det ha vrt 200 meter fra toppen av Mt. Everest, i god form og i god tid, og likevel ikke komme dit? Ta det fra meg, det fles ikke godt.

Vi diskuterer fortsatt hva som skjedde natten til 16. mai, p 8600 meter. Vi stod ved inngangen til det bermte Second Step, klokken halv fire, mange timer fr det som regnes som siste frist (av sikkerhetsgrunner). Riktignok sndde det tett (det var ikke i henhold til siste vrmelding) med noen kraftige vindkast, det var en smal fjellhylle med et par tusen meter rett ned, vi var naturlig slite og det var langt hjem ? men ingen av oss fem var i tvil om at toppen ventet p oss.

I stedet var det vi som ventet. Cato hadde allerede ventet lenge, og halvsov p fjellhyllen. Ken oppstod fordi noen klatrere hadde problemer med innsteget til Second Step. Det krever litt akrobatikk i nattemrket, over en to tusen meter avgrunn. Uten forvarsel konstaterte vr innleide sjef, Dawa Chiiri Sherpa, at vi burde snu! Det kom totalt overraskende p oss.

Dawa har en viss bakgrunn for sine meninger, med 40 ekspedisjoner til Mt. Everest siden starten som kokkegutt i 12-rs alderen og med 30 bestigninger av fjell over 8000 meter. Det var ikke ken i seg selv som gjorde Dawa urolig, men mulige konsekvenser av ken. Dersom det ble samme k p vei ned igjen s han for seg en kritisk situasjon. Vi kunne g tomme for oksygen, en tilstand man ikke overlever lenge over 8700 meter. Dessuten var det et mulig varsel om sterke vinder i hyden senere p dagen, som kunne gjre det til en katastrofe.

Akkurat dette skjedde p en av de store toppdagene i 2005, da flere titalls klatrere stod fast i to timer i bitende kulde og vind. Mange fikk store frostskader, men alle overlevde. Den gang. Vi var blitt enige om at Dawa var sjefen i hyden, og selv om viljen skrek i protest var det lite annet gjre enn tusle langsomt bakover mens dagslyset kom.

Mens morgen ble til dag og vinden uteble, sank det inn i oss at en sjanse som aldri ville komme tilbake var forsvunnet. Vi registrerte knapt at det l en dd japaner utenfor teltet p 8300 meter, som en pminnelse om hvor marginalt livet er over 8000 meter (det dgnet vi var over 8000 meter omkom fire personer, to av dem p grunn av oksygenmangel).

Var Dawas rd feil fordi vret forble pent, og det ikke oppstod k p vei ned? Ettersom dagene gr blir det mer og mer klart at han hadde rett fordi han kunne ftt rett. Det er bare et tidssprsml fr kombinasjonen av mange mennesker p samme dag og en plutselig vrendring tar livet av mange, mange mennesker. Hadde vret kommet denne gang ville han vrt en helt.

dra tilbake igjen for f med seg de siste 200 meter fortoner seg meningslst. Vi har hatt hele opplevelsen av en Everest-ekspedisjon, inklusive den siste magiske natten, og vi har gjort alt riktig, eller tilstrekkelig riktig. Cato har vist at hans handicap ikke var noen hindring for klatre verdens hyeste fjell, og vi andre vet n at vi er gode nok til st p toppen. Det fr holde.

Men i historiebkene kommer vi ikke.


Sm marginer

07.mai.2007 @ 10:56
Mange synes det er rart at det skal ta to mneder bestige Mt. Everest. Og sant nok, det mest av tiden gr med til annet enn klyve i fjell. Det er en tlmodighetsprve, og den prven er det mange som ikke bestr. Vi forsker tenke minst mulig p toppen, og heller ta en dag av gangen. Akkurat n bestr de dagene av vre s slappe som mulig her nede i "lavlandet" p 5100 mter.

Men n vet vi at neste gang vi gr den 22 kilometer lange veien opp til ABC, s er det for prve p toppen. Om vi er riktig forberedt er umulig si, det er s mange meninger og strategier om hva som er riktig. Vr "sjef" Dawa er imidlertid sikker, og det er mange som har s stor respekt for ham at de forsker kopiere vrt opplegg.

Det opplegget kan fort delegges av drlig vr akkurat det dgnet vi trenger godt vr. Vi vil ikke ha sterk vind, og ikke snvr. Dessverre ser det ut til at det stort sett er en av delene nr toppen. N viser bde langtidsvarselet vrt fra Sveits og Lama-kalenderen til Dawa omtrent det samme - rett etter midten av mneden er lovende.

Mer enn n sjanse fr vi nok ikke. Dersom vi kommer oss til 8300 meter og den siste leiren, og vret et for drlig til at det er forsvarlig, s gikk toget. Man drar ikke ned fra den hyden og lader batteriene en gang til, da er de nok flate. Det er som klatre verdens sjette hyeste fjell som oppvarming til Everest, og det tror ingen av oss at vi klarer. Som Dawa sier i beskjeden understatement: Better do it first time.

S da er det full fokus p first time. Ingen av oss har vrt syke hittil, selv om man fler seg elendig i hyden, s vi skal ikke skylde p helse, p forberedelser, eller p apparatet som hjelper oss. S fr vi hpe vi heller ikke kan skylde p vret, men at det bare er opp til oss. Det er i grunnen vanskelig nok, det.

hits