april 2007
ma ti on to fr
            1
2 3 4 5 6 7 8
9 10 11 12 13 14 15
16
17 18 19 20 21 22
23 24
25
26 27 28 29
30
           

Været eller ikke været

30.apr.2007 @ 14:53
118074-7
Nordmenn er opptatt av været, men ingen norske er så opptatt av været akkurat nå som oss. Cederic har skaffet oss samme sveitsiske værtjeneste som legenden Russel Brice i mange år har voktet som statshemmeligheter. Hver dag får vi rapport på mail, og kan dessuten ringe døgne rundt for personlig service.

Kanskje hadde vi det bedre uten, men det gir oss uten tvil noe å snakke om her vi sitter i base camp den sjette dagen (andre dagen ufrivillig). Aldri har værmeldingen sett verre ut enn i dag (mandag), men de sier det like gjerne kan bli omvendt(!). Siden været ikke får bestemt seg, så har vi bestemt oss. Vi går i morgen tidlig, og er borte fra denne spalten i 5-6 dager. Måler er 7700 meter.

Men tro bare ikke at ekspedisjonen har stått stille, selv om vi har sittet stille. Ekspedisjonen er også 7 klatresherpaer i verdensklasse, og de har ligget i ABC klar til innsats. Mellom snøbyger og vind har de klart å legge igjen nødvendig utstyr helt opp til 8300 meter, høyere enn alt annet enn fem fjell i verden. De er bare i en annen klasse enn alle andre folkeslag.

To unge kazakhstanere har allerede gjort to mislykkede forsøk på toppen, de vil visst gjerne være årets første. Uten oksygen skal de også klare seg, og det er en ekstrem risikosport. Sherpaene bare rister på hodet, selv de tar ikke slike sjanser.

Heldigvis har vi ikke slike mål. Og heldigvis har vi sammen med sherpaene sikkerhet som nummer 1. Meningsløst å komme opp uten å komme ned.

For mange piller?

25.apr.2007 @ 13:27
118074-9
Vi sitter i Base Camp etter et første nærmøte med fjellet. Det ser fryktinngytende ut herfra, men blir mer overkommelig når man kommer helt innpå, slik det nesten alltid er med bratte fjell. Turen til ABC og videre opp mot North Col var enda en påminnelse om hvor tungt det er i høyden. Det er nesten umulig å forestille seg at man skal enda tre tusen meter opp når man passerer 6000 meter i sneglefart og med spy i halsen.

Heldigvis gjelder det så godt som alle. Og de som mener de er overmennesker får ofte betale. Vi har allerede hørt, og møtt, flere som er blitt lagt i trykkluftspose for å redde seg. Noen er på vei hjem, andre mener de har lært.

Flere grupper har også reist hjem sies det (vanskelig å ha full oversikt her, selv om det er et lite samfunn), det er de som er dårligst utstyrt, og bare har kjøpt seg assistanse frem til ABC. Over ABC skal de klare seg selv. Da kreves det store kunnskaper og erfaring, som ikke alle kan leve opp til. Man føler seg liten under nordveggen på Everest, der toppen troner to og en halv kilometer over et oksygenfattig hode.

Mange er opptatt av trengselen på Everest, noe vi har merket lite til. Her nede i BC ligger de forskjellige ekspedisjonene spredt, og vi verken hører eller ser mye til andre. I mellomleiren på 5750m er det ganske få telt, og på den ulidelig lange ruten mellom BC og ABC treffer vi få folk.

Det er trangere oppe i ABC, hvor alle ekspedisjoner skal skvises inn på en morenerygg. En stor del av plassen er okkupert av en gigantisk kinesisk ?delegasjon?, som forbereder neste års stafett av OL?ilden. Målet er at den skal fraktes over toppen av Everest, og i år har kineserne en slags kvalik, hvor de mest egnede får det ærefulle oppdrag. (De fleste oppfatter Everest som et fjell i Nepal, en oppfatning kineserne arbeider intenst med å endre).

Men selv om det er mange ekspedisjoner, er det de samme folkene vi møter igjen og igjen. Det gjelder for eksempel motorsykkel-Tim, som enkelte vil gjenkjenne fra Discovery-serien som ble sendt i mars i Norge. Han mislyktes i fjor, men er tilbake, formodentlig betalt av Discovery, og like amerikansk som før.

Mer amerikansk enn noen amerikaner er likevel ?Iceman?, en hollender som har markert seg gjennom å tåle mer kulde enn noen andre (vel, enn de fleste andre). Han har som mål å komme seg på toppen med minst mulig klær, et rent ut latterlig foretagende. Vi har møtt ham i shorts og sandaler, men dagen etterpå var det genser og lue i tillegg. Hvor lite klær man kan klatre Everest med, er selvsagt et spørsmål om hvor heldig man er med været de aktuelle dager, men utallige fingre og tær er kappet av etter at vel utstyrte klatrere har vært litt uforsiktige. Vi snakker førti kalde og vind, og da hjelper det lite med mental styrke for å tåle kulde. (Det som er litt synd, er at mannen faktisk skal være en meget god fjellklatrer og eventyrer bak den latterlige fasaden)

De som ?eier? og kjenner fjellet, sherpaene, er sterkt provosert av Iceman, og synes han viser manglende respekt for fjellet. Vårt syn er sterkt farget av et par møter, hvor han fullstendig har forelsket seg i Cato. Foran sitt eget kamera-team har han posert med en forlegen Cato, og gaulet ut usammenhengende setninger som ?We will die hard?, ?The summit is here and everywhere?, ?Go for it?, ?Die hard man?, og alle slags varianter over dette i et over-amerikansk babbel.

Siden har vi bare diskutert hva slags piller han går på. Jeg lover å komme tilbake med svaret når vi har noe troverdig.

Et fjell av teknikk

16.apr.2007 @ 12:45
Et fjell av teknikk


En Everest-ekspedisjon innebærer ikke så mye teknisk klatring. Derimot krever det et fjell av andre tekniske utfordringer. Hittil har det gått dårlig.


Derfor har det også vært tomt i denne bloggen, som burde vært oppdatert nesten daglig. Fra vi forlot Kathmandu har det vært oppoverbakke, ikke bare geografisk. Noe er alltid selvforskyldt, slik som at passordet til bloggen ikke lenger virket, og Nettavisens blogg-guru var på påskeferie.

Siden har andre stått for vanskene. På det tibetanske høylandet er det langt mellom steder å lade, og da må vi prioritere å få hjem bilder og artikler til Nettavisen, bloggen for de spesielt interesserte fikk vente.

Deilig var det da å ankomme Base Camp på 5150meter, til en perfekt organisert camp. Langbordet dekket i spiseteltet, alle sovetelt satt opp og med tykke madrasser. Tre kokker til å lage mat, generator til strøm (bare i tilfelle noen tror vi har fått alvorlig høydesyke; det ER slik på høye fjell i våre dager, rundt oss er det ekspedisjoner med minst like store ambisjoner når det gjelder kommunikasjon).

Teknisk sett varte lykken bare i et par timer. Da eksploderte en lyspære i det svært provisoriske el-anlegget, og drepte samtidig adaptere i pc-er, ladere til satellittelefoner, mobiltelefoner, satelittsendere og jeg vet ikke hva. Det hjelper lite med tre spesialutstyrte pc-er dersom det ikke er lading.

Vi har naboer som er velvillige, men velviljen synker så snart anlegget vårt har drept deres ladere også. Naturlig nok. Så der står vi nå, teknisk sett. Vi ringer med det lille vi har over halve verden for å få sendt inn nytt utstyr.

Og i mellomtiden får vi fortsette med det vi er kommet for. Det vil i første omgang si å tilvenne oss best mulig til høyden. Vi ligger i det som heter Drivers Base Camp, et sted som er langt bedre enn sitt rykte. Her er en av verdens vakreste utsikter mot Mt. Everest, et Everest som er langt mer spektakulært fra nord enn fra den klassiske sydsiden. Her ser det virkelig ut som verdens høyeste fjell.

Vi går turer i fjellene omkring, men det er for spesielt interesserte. Man kommer opp i 6000 meter rett opp fra teltveggen, men det er bratte grusbakker blandet med mye stor stein, så den store turgleden kan man ikke presse frem. I morgen, tirsdag, bærer det innover mot Advanced Base Camp (6400m) for første gang. Da får vi testet hvor vellykket tilvenningen har vært hittil. Når jeg ser rundt meg på den aktive gjengen etter fire dager her i BC, så tyder alt på at det har vært bra.

hits