mai 2007
ma ti on to fr
  1 2 3 4 5 6
7
8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18
19
20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 31      
             

Ikke i historiebøkene

19.mai.2007 @ 10:47
  

Hvordan føles det å ha vært 200 meter fra toppen av Mt. Everest, i god form og i god tid, og likevel ikke komme dit? Ta det fra meg, det føles ikke godt.

 

Vi diskuterer fortsatt hva som skjedde natten til 16. mai, på 8600 meter. Vi stod ved inngangen til det berømte Second Step, klokken halv fire, mange timer før det som regnes som siste frist (av sikkerhetsgrunner). Riktignok snødde det tett (det var ikke i henhold til siste værmelding) med noen kraftige vindkast, det var en smal fjellhylle med et par tusen meter rett ned, vi var naturlig slite og det var langt hjem ? men ingen av oss fem var i tvil om at toppen ventet på oss.

 

I stedet var det vi som ventet. Cato hadde allerede ventet lenge, og halvsov på fjellhyllen. Køen oppstod fordi noen klatrere hadde problemer med innsteget til Second Step. Det krever litt akrobatikk i nattemørket, over en to tusen meter avgrunn. Uten forvarsel konstaterte vår innleide sjef, Dawa Chiiri Sherpa, at vi burde snu! Det kom totalt overraskende på oss.

 

Dawa har en viss bakgrunn for sine meninger, med 40 ekspedisjoner til Mt. Everest siden starten som kokkegutt i 12-års alderen og med 30 bestigninger av fjell over 8000 meter. Det var ikke køen i seg selv som gjorde Dawa urolig, men mulige konsekvenser av køen. Dersom det ble samme kø på vei ned igjen så han for seg en kritisk situasjon. Vi kunne gå tomme for oksygen, en tilstand man ikke overlever lenge over 8700 meter. Dessuten var det et mulig varsel om sterke vinder i høyden senere på dagen, som kunne gjøre det til en katastrofe.

 

Akkurat dette skjedde på en av de store toppdagene i 2005, da flere titalls klatrere stod fast i to timer i bitende kulde og vind. Mange fikk store frostskader, men alle overlevde. Den gang. Vi var blitt enige om at Dawa var sjefen i høyden, og selv om viljen skrek i protest var det lite annet å gjøre enn å tusle langsomt bakover mens dagslyset kom.

 

Mens morgen ble til dag og vinden uteble, sank det inn i oss at en sjanse som aldri ville komme tilbake var forsvunnet. Vi registrerte knapt at det lå en død japaner utenfor teltet på 8300 meter, som en påminnelse om hvor marginalt livet er over 8000 meter (det døgnet vi var over 8000 meter omkom fire personer, to av dem på grunn av oksygenmangel).

 

Var Dawas råd feil fordi været forble pent, og det ikke oppstod kø på vei ned? Ettersom dagene går blir det mer og mer klart at han hadde rett fordi han kunne fått rett. Det er bare et tidsspørsmål før kombinasjonen av mange mennesker på samme dag og en plutselig værendring tar livet av mange, mange mennesker. Hadde været kommet denne gang ville han vært en helt.

 

Å dra tilbake igjen for å få med seg de siste 200 meter fortoner seg meningsløst. Vi har hatt hele opplevelsen av en Everest-ekspedisjon, inklusive den siste magiske natten, og vi har gjort alt riktig, eller tilstrekkelig riktig. Cato har vist at hans handicap ikke var noen hindring for å klatre verdens høyeste fjell, og vi andre vet nå at vi er gode nok til å stå på toppen. Det får holde.

 

Men i historiebøkene kommer vi ikke.

  

Små marginer

07.mai.2007 @ 10:56
Mange synes det er rart at det skal ta to måneder å bestige Mt. Everest. Og sant nok, det mest av tiden går med til annet enn å klyve i fjell. Det er en tålmodighetsprøve, og den prøven er det mange som ikke består. Vi forsøker å tenke minst mulig på toppen, og heller ta en dag av gangen. Akkurat nå består de dagene av å være så slappe som mulig her nede i "lavlandet" på 5100 mter.

Men nå vet vi at neste gang vi går den 22 kilometer lange veien opp til ABC, så er det for å prøve på toppen. Om vi er riktig forberedt er umulig å si, det er så mange meninger og strategier om hva som er riktig. Vår "sjef" Dawa er imidlertid sikker, og det er mange som har så stor respekt for ham at de forsøker å kopiere vårt opplegg.

Det opplegget kan fort ødelegges av dårlig vær akkurat det døgnet vi trenger godt vær. Vi vil ikke ha sterk vind, og ikke snøvær. Dessverre ser det ut til at det stort sett er en av delene nær toppen. Nå viser både langtidsvarselet vårt fra Sveits og Lama-kalenderen til Dawa omtrent det samme - rett etter midten av måneden er lovende.

Mer enn èn sjanse får vi nok ikke. Dersom vi kommer oss til 8300 meter og den siste leiren, og været et for dårlig til at det er forsvarlig, så gikk toget. Man drar ikke ned fra den høyden og lader batteriene en gang til, da er de nok flate. Det er som å klatre verdens sjette høyeste fjell som oppvarming til Everest, og det tror ingen av oss at vi klarer. Som Dawa sier i beskjeden understatement: Better do it first time.

Så da er det full fokus på first time. Ingen av oss har vært syke hittil, selv om man føler seg elendig i høyden, så vi skal ikke skylde på helse, på forberedelser, eller på apparatet som hjelper oss. Så får vi håpe vi heller ikke kan skylde på været, men at det bare er opp til oss. Det er i grunnen vanskelig nok, det.

Løsning på sko-mysteriet

31.mar.2007 @ 16:05
Jeg har fått spørsmålet mange ganger hver dag; Har du fått tak i sko? Og fredag morgen spurte de Camilla og Cato på God Morgen Norge på TV2. På tide å komme med løsningen på det store sko-mysteriet.

Som journalist skal man begynne med det viktigste, nemlig konklusjonen. Ja, jeg har sko. Dernest; kostet det en kasse champagne? Vel, det gjorde ikke det. Nettets kraft er formidabelt; etter at jeg lovet en kasse champagne (ekte) til den som kunne skaffe et par klatresko av typen Olympus Mons EVO størrelse 47 (biggest there is), så haglet det inn med henvendelser. Noen tøyde sannheten litt når det gjaldt funksjon, og størrelsen ble tøyet litt ? men engasjementet var stort og ekte.

Etter å ha luket bort mange kandidater, bokstavelig talt gjennom prøving og feiling, så stod jeg igjen med: Ingenting. Og det var to uker til avreise. Da forfulgte jeg tipset fra Marius Stendebakken (se kommentar til blogg), og på nettstedet Mountain Tools var det himmerik. De holder til på stranden i Carmel, California og er etter eget utsagn de som selger mest av det avanserte fjellutstyret i verden.

Vel, de er amerikanere og da blir alt stort, men de visste i alle fall hva de snakket om ? så det var bare å gi fra seg kredittkortnummer og vente på sko. De ble levert etter fire dager, og passet perfekt. Det fulgte en hel bruksanvisning med skoene, og det er faktisk en imponerende produktutvikling som har skjedd bare fra fjorårets modell til årets. Skoene har mange smarte løsninger som må være tenkt ut av faktiske brukere som har vært over 8000 meter. Hvorfor det har skjedd akkurat i år, og ikke et av de foregående tjue årene (omtrent) som skoene har vært produsert, det kan man jo lure på.

Da ble det ingen champagne-kasse til noen (belønningen var ikke helt ute av proporsjon med skoene ? de koster nemlig 7000 kroner). Men en flaske årgangschampagne bør det bli for tipset til Marius Stendebakken. Så meld deg Marius!

De gir drømmen en sjanse

15.mar.2007 @ 11:12

Logo
Kanskje er det umulig for Cato å klatre Mt. Everest. Mange vil mene det. Men vi har fått noen av landets ledende bedrifter til å gi drømmen en sjanse.

 

Det kan være like vanskelig å bestige det bratte sponsorfjellet som selve Everest, det har mange erfart. Vi i Everest Unarmed 2007 var mer enn spente. Riktignok kan vi skilte med en rikskjendis, kategori AAA, som Cato. Til gjengjeld er det ingen som vil støtte en sannsynlig fiasko. Så hva ville veie tyngst?

 

Det høres nesten ut som godt jug, men vi kom aldri langt ned på listen over mulige sponsorer. De sa nemlig ja alle vi presenterte det for (med ett unntak, som skulle inn i en prosess med skifte av logo). Og i ett tilfelle ble vi oppringt av bedriften selv. Luksus, kalles det. Og det er en god følelse når folk lar seg begeistre.

 

Hovedsponsoren ble så ivrige at presentasjonen ikke engang ble ferdig. Det er Gul.no ? bedriftskatalog på internett. ?Nå er vi lei av å bli forvekslet med det svenskeide Gule Sider?, sa de med et flir.  Vi hadde vel ikke kommet så langt i presentasjonen at de fikk med seg vår svenske deltaker, Camilla Nilsson.

 

Norsk Tipping er med igjen, slik de var til Sydpolen. Og kanskje vil de tilby odds på Cato?  Da er det bare å spille, han kan bli en oddsbombe! Hydro Polymers sa ja lenge før den avtalte fristen, de skal snart ut og stå på egne ben, med egen børsnotering. Det er et selskap som tar steget ut av skyggen i 2007, det skal også vi yte et bidrag til. Vitusapotek har mange et forhold til, som en ledende apotekerkjede. For oss var det en naturlig sponsor, det er ikke få saker vi må ha med i medisinskrinet. Høyden gir helt annerledes utfordringer enn øvrige ekspedisjoner, og vi har fått mye hjelp til å sette sammen det rette utvalget. Og det er ikke nok å ha med rett preparat; vi bør helst vite hva vi skal bruke det til - og når! En del erfaring har vi fra høyde, og sammen med gode forhåndsinstrukser mener vi å være godt forberedt. I tillegg har vi mulighet til å konsultere leger på telefon, både norsk og sveitsisk. Nordea, Nordens største bank, fant også noen kroner i budsjettet, og dermed var de rene pengesponsorene på plass.

 

Dette hadde du neppe fått lese om vi ikke hadde hatt et samarbeid med Nettavisen. Å publisere en hjemmeside i konkurranse med en milliard andre på nettet, det blir det lite sus over. I Nettavisen og TV2-universet er det over en million brukere som blir eksponert for ekspedisjonen, det er helt uvurderlig.

 

Men det er også mange, store utgiftsposter som gjelder utstyr av ulike slag. Klær, telt, soveposer blir svimlende beløp når man er et helt lag. Valget falt på Mountain Hardware, amerikansk leverandør som er i ferd med å få et solid fotfeste også i Norge, særlig hos guider og andre ?tunge? brukere.

 

Helt innerst er vi Brynje-fans. Det finnes mange konkurrenter, og mye bra, men nettingen fra det tradisjonsrike firmaet i Larvik må vi ha på ekspedisjon. Bare må ha det. Sko har vi gjort et stort nummer av, og når alt er på plass er det La Sportiva fra lavland til topp. Verden har kommet langt siden det var nødvendig med tunge fjellstøvler i lær, som det tok en generasjon å gå inn.

 

Netconnect, som tilbyr videokonferanser over nett til næringslivet, har satt opp et glimrende system for å formidle ekspedisjonens progresjon. Det skal bli en fornøyelse å prøve det i praksis, og kanskje klarer vi en liten verdensrekord også. Vi har i alle fall store planer, takket være Panasonic og Netconnect.

 

Foto er viktig, og tross at vi selv mener vi er gode fotografer, så er det noe eget med fagfolk da. (Cato tar også bilder nemlig, og hvordan gjør han det?) FotoVideo, som snart har tatt over hele fotomarkedet i landet, har finansiert fotograf og verdens beste profesjonelle utstyr. Det skal merkes!

 

Telenor stiller med ikke mindre enn fire satellittelefoner, samt gratis ringing og overførsel av data (det heter vel ikke tellerskritt lengre?) Mange ekspedisjoner har fått et lite sjokk når den regningen kommer i etterkant.

  

Det er utrolig mange som bidrar, og alle skal huskes og tas vare på. Det er en heldagsjobb bare det.

   

Bill. Mrk: Sko byttes i champagne

20.feb.2007 @ 20:53
sko
Hvis noen har det rette skoparet for meg, så lover jeg champagne i retur. En hel kasse, faktisk.
 

Det finnes så mange slags rekorder på Mt. Everest; men jeg vet ikke om det finnes noen etablerte rekorder når det gjelder skotøy. Sannsynligvis ikke, føttene tar man ingen sjanser med i store høyder. Den tynne luften (mindre oksygen) gjør blodet tykkere, slik at det ikke finner veien ut i kroppens tynneste blodårer, slik som i nese, fingre og tær.

 

Dermed er det ekstremt lett å forfryse disse kroppsdelene. Det er kappet hundrevis av livløse tær i Himalaya gjennom de siste tiår. Legenden Reinhold Messner mistet de fleste tær allerede på sin første 8000-meter (Nanga Parbat), men det skulle ikke hindre ham i å bli historiens mest kjente fjellklatrer. Man klarer seg altså rimelig godt uten, i alle fall om man holder seg til denne idretten og ikke begynner med ballett.

 

Ikke desto mindre kan jeg tenke meg å ha det beste skotøy som er å oppdrive, naturlig nok. Det er etter vår oppfatning italienske La Sportiva, og deres modell Olympus Mons EVO (det kan ikke være noen drømmejobb å finne stadig nye navn på slike produkter…). Alternativet kan være Scarpa Phantom (også italienske), men så er det ikke mange flere. Det er en smale nisje dette.

 

Siden resten av laget har fått tak i et par Mons fra den norske importøren Atello, så kunne jeg tenke meg det samme. Men min størrelse (47!) er ikke å oppdrive i landet, sannsynligvis ikke i vår verdensdel. Dette er ikke hyllevare i butikkene, de skaffes kun på bestilling. Og neste produksjon fra fabrikken i Italia kommer i september. Unektelig noe sent, for min del.

 

Altså må jeg ty til utradisjonelle metoder. Der ute i kongeriket finnes det en del brukte La Sportiva Olympus Mons, og brukt er godt nok. Jeg tror enda ingen har klart å slite ut et slikt par, det er ikke noe man løper rundt med til daglig. Dermed er det bare å la jungeltelegrafen gå: Er det noen som har et par i størrelse 47, eller vet om noen som har? Det er bare å legge igjen beskjed under denne bloggen.

 

Og belønningen skal ikke stå tilbake for noe. En kasse edel champagne, levert på døren. Samt gleden av å hjelpe. Vi kommer nok alltid til å stå på god fot.

 

Jakten på pengene

25.jan.2007 @ 12:04

Teamet
Det er mange grunner til at de fleste aldri får realisert sine drømmer om lange, høye eller kalde turer til verdens ytterpunkter. Penger er en av dem. Det kan være astronomiske summer som skal til for å utruste en ekspedisjon, langt mer enn man kan legge til side av husholdningsbudsjettet. Den som vil kjøpe seg en plass på en fullt utstyrt Everest-ekspedisjon (det finnes flere firmaer som tilbyr dette) må gjerne ut med 350-400.000 kroner. Hver. Og det er penger som må skaffes etter at skattefuten har nappet til seg nesten halve lønningsposen – det er fortsatt ikke fradragsberettiget å dra på ekspedisjon.

 

Det kan gjøres billigere. Man kan gjøre som svenskenes (nå avdøde) Gøran Kropp, som syklet tur-retur Himalaya for å bestige Everest. Det tjente han for øvrig godt på, i ettertid. Men særlig realistisk er det ikke.

 

Problemstillingen er ikke ny; Amundsen, Nansen og de øvrige polhelter brukte det meste av sin tid til å finansiere neste tur, og skepsisen blant de som satt med penger var stor. Det var nødvendig å være oppfinnsom, og gå til de mest usannsynlige pengekilder. Et foretagende som Sydpol-ferden til Amundsen hadde ikke vært mulig uten at Stortinget bevilget en vesentlig del (Stortinget trodde riktignok han skulle til Nordpolen, og en slik feilinformasjon hadde vel ført til parlamentarisk krise i dag).

 

Man kan ikke vente seg noen bevilgninger fra det offentlige i vår tid. En snill onkel med et rørleggerfirma kan komme med noen kroner, men det finnes ikke mange snille onkler. Man må ut i den nådeløse forretningsverden, der hvor ingen gaver er å hente.

 

Selv om det aldri har gått bedre for norsk næringsliv, så sitter ikke pengene løst. Skal noen gi en gave velger de heller Frelsesarmeen eller Amnesty International, med mindre du klarer å overbevise dem om at din skitur vil bety mye for fattige barn i Afrika.

 

Næringslivet skal ha noe igjen for pengene, det er en handel. Derfor må du ha et produkt, noe å selge. Mens næringslivet på 90-tallet var opptatt av å skape møteplasser, ta med kunder eller forbindelser hit eller dit, så har pendelen nå svingt tilbake til god, gammeldags merkevarebygging. Bedriftene vil ha vist frem navnet sitt, logoen, tilstrekkelig mye til at det er verd pengene. Den indremedisinske effekten overfor ansatte tillegges også vekt, men det er synligheten utad som er viktigst.

 

Man må altså gi synlighet – det betyr logoer. Og det betyr kreativitet i å vise dem fram til flest mulig. Artikler i aviser og blader, gode hjemmesider med bra presentasjon av sponsorene, foredrag – kanskje sogar en bok – en dvd – en film som vises på en eller annen kanal – alt etter hvor spennende man kan gjøre historien. Det finnes ingen oppskrift, men media har etter hvert oppdaget at det er flere og flere som er opptatt av dette. Før var det godt stoff fordi man var ”først” på en eller annen måte. Nå er det godt stoff rett og slett fordi mange har kunnskap, interesse og egne ambisjoner.

 

Blant de som lykkes i sponsorarbeidet er det ikke alle som leverer varene. Og da tenker jeg ikke på å nå målet, men på å følge opp sponsorene. Samarbeidet er ikke over når de har overført pengene, det er da det begynner. Det er mye arbeid å følge opp det man i et anfall av lettsindighet kan ha lovet. Spørsmålet er noen ganger om det ikke hadde vært bedre anvendt tid å ha en godt betalt bijobb, i stedet for å halse rundt etter sponsorer, en tiggerferd som til og med kan mislykkes.  

 

Hvordan har det så gått for oss? EverestUnarmed2007 har et produkt som heter Cato Zahl Pedersen, et av Norges beste merkenavn i seg selv. I tillegg har vi lagt ned mye arbeid i å lage et produkt overfor sponsorene som fremstår som interessant. I prinsippet har vi ikke fått nei fra noen av de vi har presentert det for – selv om det i et par tilfelle ikke har passet tidsmessig. Det er en privilegert situasjon, men det er ikke lite arbeid av den grunn.

 

Sponsorene våre skal vi ta vare på – og presentere om kort tid.

  

Behovet for å være høy på pæra

27.nov.2006 @ 09:03

Toppen av Everest
De fleste Everest-ekspedisjoner varer to måneder eller mer. Kan det være nødvendig, er at av de vanligste spørsmål. Ja, dessverre.

 

Når det gjelder tidsbruk er det bare de aller lengste skiekspedisjoner som kan måle seg med det å gå løs på de høyeste fjell i verden. Behovet for akklimatisering stiger ikke proporsjonalt med hver høydemeter, men eksponensielt. Følgende tommelfingerregel kan være grei å huske:

 

Opp mot 5000 meter kan man klare uten akklimatisering, et fjell som Mt. Blanc kan gjøres på en weekend. Tungt er det selvsagt, men ikke farlig, så lenge man går rett ned igjen. Det er tiden i høyden som er farlig, det kan ta opptil 72 timer før man får den fulle virkningen av høyden. Derfor kan det være farlig å dra rett til 3500 meter og bli der i flere dager, mens det er langt mindre farlig å dra raskt opp på 4800 meter og ned igjen.

 

Hvis man legger på 1000 meter, for eksempel til Kilimanjaro (5895), så er det ikke lenger mulig å gjøre det på to-tre dager. De som påstår de har gjort det, kan du trygt beskylde for en viss erindringsforskyvning (løgn altså). Kilimanjaro er en ukestur, da har man en meget god sjanse for å komme opp og ned uten for mye ubehag.

 

Enda tusen meter opp, for eksempel Aconcagua på 6985m, krever dobbelt så lang tid som Kilimanjaro. To uker i fjellet bør man ha for å skaffe sesg en god sjanse, de fleste legger inn noen dager ekstra for dårlig vær.

 

Og slik kan man fortsette. Nye tusen meter, til de første av de legendariske 8000-meterne i Himalaya (det er 14 stykker av dem) krever ny dobling. Fire uker i fjellet, pluss reise til og fra, blir godt over en måned – for eksempel på et populært fjell som Cho Oyu (8201m – verdens sjette høyeste).

 

Og siden Everest er nesten 9000 meter, har de matematisk anlagte allerede regnet ut at det krever en ny dobling, fra fire til åtte uker. Men siden Everest ikke er fullt 9000 meter, og siden dette ikke er matematikk, og dessuten en fullstendig hjemmelaget regel – så er det selvsagt flere som når toppen av Everest før det har gått åtte uker. Men ikke så mange, og ikke så lenge før. Hundremeterne fra litt over 8000 meter til 8848 (ja, jeg vet at det når er 8850- men jeg er tradisjonalist – og dessuten ser 8848 penere ut…) meter ikke bare de høyeste meter i verden, det er også de lengste.

 

Så det er nok best å si fra at vi blir borte i åtte uker. Syv av dem tilbringes over 4500 meter. Det skal ikke mangle på røde blodlegemer til sommeren.

    

hits