For mange piller?

25.apr.2007 @ 13:27
118074-9
Vi sitter i Base Camp etter et første nærmøte med fjellet. Det ser fryktinngytende ut herfra, men blir mer overkommelig når man kommer helt innpå, slik det nesten alltid er med bratte fjell. Turen til ABC og videre opp mot North Col var enda en påminnelse om hvor tungt det er i høyden. Det er nesten umulig å forestille seg at man skal enda tre tusen meter opp når man passerer 6000 meter i sneglefart og med spy i halsen.

Heldigvis gjelder det så godt som alle. Og de som mener de er overmennesker får ofte betale. Vi har allerede hørt, og møtt, flere som er blitt lagt i trykkluftspose for å redde seg. Noen er på vei hjem, andre mener de har lært.

Flere grupper har også reist hjem sies det (vanskelig å ha full oversikt her, selv om det er et lite samfunn), det er de som er dårligst utstyrt, og bare har kjøpt seg assistanse frem til ABC. Over ABC skal de klare seg selv. Da kreves det store kunnskaper og erfaring, som ikke alle kan leve opp til. Man føler seg liten under nordveggen på Everest, der toppen troner to og en halv kilometer over et oksygenfattig hode.

Mange er opptatt av trengselen på Everest, noe vi har merket lite til. Her nede i BC ligger de forskjellige ekspedisjonene spredt, og vi verken hører eller ser mye til andre. I mellomleiren på 5750m er det ganske få telt, og på den ulidelig lange ruten mellom BC og ABC treffer vi få folk.

Det er trangere oppe i ABC, hvor alle ekspedisjoner skal skvises inn på en morenerygg. En stor del av plassen er okkupert av en gigantisk kinesisk ?delegasjon?, som forbereder neste års stafett av OL?ilden. Målet er at den skal fraktes over toppen av Everest, og i år har kineserne en slags kvalik, hvor de mest egnede får det ærefulle oppdrag. (De fleste oppfatter Everest som et fjell i Nepal, en oppfatning kineserne arbeider intenst med å endre).

Men selv om det er mange ekspedisjoner, er det de samme folkene vi møter igjen og igjen. Det gjelder for eksempel motorsykkel-Tim, som enkelte vil gjenkjenne fra Discovery-serien som ble sendt i mars i Norge. Han mislyktes i fjor, men er tilbake, formodentlig betalt av Discovery, og like amerikansk som før.

Mer amerikansk enn noen amerikaner er likevel ?Iceman?, en hollender som har markert seg gjennom å tåle mer kulde enn noen andre (vel, enn de fleste andre). Han har som mål å komme seg på toppen med minst mulig klær, et rent ut latterlig foretagende. Vi har møtt ham i shorts og sandaler, men dagen etterpå var det genser og lue i tillegg. Hvor lite klær man kan klatre Everest med, er selvsagt et spørsmål om hvor heldig man er med været de aktuelle dager, men utallige fingre og tær er kappet av etter at vel utstyrte klatrere har vært litt uforsiktige. Vi snakker førti kalde og vind, og da hjelper det lite med mental styrke for å tåle kulde. (Det som er litt synd, er at mannen faktisk skal være en meget god fjellklatrer og eventyrer bak den latterlige fasaden)

De som ?eier? og kjenner fjellet, sherpaene, er sterkt provosert av Iceman, og synes han viser manglende respekt for fjellet. Vårt syn er sterkt farget av et par møter, hvor han fullstendig har forelsket seg i Cato. Foran sitt eget kamera-team har han posert med en forlegen Cato, og gaulet ut usammenhengende setninger som ?We will die hard?, ?The summit is here and everywhere?, ?Go for it?, ?Die hard man?, og alle slags varianter over dette i et over-amerikansk babbel.

Siden har vi bare diskutert hva slags piller han går på. Jeg lover å komme tilbake med svaret når vi har noe troverdig.

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/5422270
hits