mai 2007
ma ti on to fr l s
  1 2 3 4 5 6
7
8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18
19
20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 31      
             

Ikke i historiebkene

19.mai.2007 @ 10:47

Hvordan fles det ha vrt 200 meter fra toppen av Mt. Everest, i god form og i god tid, og likevel ikke komme dit? Ta det fra meg, det fles ikke godt.

Vi diskuterer fortsatt hva som skjedde natten til 16. mai, p 8600 meter. Vi stod ved inngangen til det bermte Second Step, klokken halv fire, mange timer fr det som regnes som siste frist (av sikkerhetsgrunner). Riktignok sndde det tett (det var ikke i henhold til siste vrmelding) med noen kraftige vindkast, det var en smal fjellhylle med et par tusen meter rett ned, vi var naturlig slite og det var langt hjem ? men ingen av oss fem var i tvil om at toppen ventet p oss.

I stedet var det vi som ventet. Cato hadde allerede ventet lenge, og halvsov p fjellhyllen. Ken oppstod fordi noen klatrere hadde problemer med innsteget til Second Step. Det krever litt akrobatikk i nattemrket, over en to tusen meter avgrunn. Uten forvarsel konstaterte vr innleide sjef, Dawa Chiiri Sherpa, at vi burde snu! Det kom totalt overraskende p oss.

Dawa har en viss bakgrunn for sine meninger, med 40 ekspedisjoner til Mt. Everest siden starten som kokkegutt i 12-rs alderen og med 30 bestigninger av fjell over 8000 meter. Det var ikke ken i seg selv som gjorde Dawa urolig, men mulige konsekvenser av ken. Dersom det ble samme k p vei ned igjen s han for seg en kritisk situasjon. Vi kunne g tomme for oksygen, en tilstand man ikke overlever lenge over 8700 meter. Dessuten var det et mulig varsel om sterke vinder i hyden senere p dagen, som kunne gjre det til en katastrofe.

Akkurat dette skjedde p en av de store toppdagene i 2005, da flere titalls klatrere stod fast i to timer i bitende kulde og vind. Mange fikk store frostskader, men alle overlevde. Den gang. Vi var blitt enige om at Dawa var sjefen i hyden, og selv om viljen skrek i protest var det lite annet gjre enn tusle langsomt bakover mens dagslyset kom.

Mens morgen ble til dag og vinden uteble, sank det inn i oss at en sjanse som aldri ville komme tilbake var forsvunnet. Vi registrerte knapt at det l en dd japaner utenfor teltet p 8300 meter, som en pminnelse om hvor marginalt livet er over 8000 meter (det dgnet vi var over 8000 meter omkom fire personer, to av dem p grunn av oksygenmangel).

Var Dawas rd feil fordi vret forble pent, og det ikke oppstod k p vei ned? Ettersom dagene gr blir det mer og mer klart at han hadde rett fordi han kunne ftt rett. Det er bare et tidssprsml fr kombinasjonen av mange mennesker p samme dag og en plutselig vrendring tar livet av mange, mange mennesker. Hadde vret kommet denne gang ville han vrt en helt.

dra tilbake igjen for f med seg de siste 200 meter fortoner seg meningslst. Vi har hatt hele opplevelsen av en Everest-ekspedisjon, inklusive den siste magiske natten, og vi har gjort alt riktig, eller tilstrekkelig riktig. Cato har vist at hans handicap ikke var noen hindring for klatre verdens hyeste fjell, og vi andre vet n at vi er gode nok til st p toppen. Det fr holde.

Men i historiebkene kommer vi ikke.


Sm marginer

07.mai.2007 @ 10:56
Mange synes det er rart at det skal ta to mneder bestige Mt. Everest. Og sant nok, det mest av tiden gr med til annet enn klyve i fjell. Det er en tlmodighetsprve, og den prven er det mange som ikke bestr. Vi forsker tenke minst mulig p toppen, og heller ta en dag av gangen. Akkurat n bestr de dagene av vre s slappe som mulig her nede i "lavlandet" p 5100 mter.

Men n vet vi at neste gang vi gr den 22 kilometer lange veien opp til ABC, s er det for prve p toppen. Om vi er riktig forberedt er umulig si, det er s mange meninger og strategier om hva som er riktig. Vr "sjef" Dawa er imidlertid sikker, og det er mange som har s stor respekt for ham at de forsker kopiere vrt opplegg.

Det opplegget kan fort delegges av drlig vr akkurat det dgnet vi trenger godt vr. Vi vil ikke ha sterk vind, og ikke snvr. Dessverre ser det ut til at det stort sett er en av delene nr toppen. N viser bde langtidsvarselet vrt fra Sveits og Lama-kalenderen til Dawa omtrent det samme - rett etter midten av mneden er lovende.

Mer enn n sjanse fr vi nok ikke. Dersom vi kommer oss til 8300 meter og den siste leiren, og vret et for drlig til at det er forsvarlig, s gikk toget. Man drar ikke ned fra den hyden og lader batteriene en gang til, da er de nok flate. Det er som klatre verdens sjette hyeste fjell som oppvarming til Everest, og det tror ingen av oss at vi klarer. Som Dawa sier i beskjeden understatement: Better do it first time.

S da er det full fokus p first time. Ingen av oss har vrt syke hittil, selv om man fler seg elendig i hyden, s vi skal ikke skylde p helse, p forberedelser, eller p apparatet som hjelper oss. S fr vi hpe vi heller ikke kan skylde p vret, men at det bare er opp til oss. Det er i grunnen vanskelig nok, det.

Vret eller ikke vret

30.apr.2007 @ 14:53
118074-7
Nordmenn er opptatt av vret, men ingen norske er s opptatt av vret akkurat n som oss. Cederic har skaffet oss samme sveitsiske vrtjeneste som legenden Russel Brice i mange r har voktet som statshemmeligheter. Hver dag fr vi rapport p mail, og kan dessuten ringe dgne rundt for personlig service.

Kanskje hadde vi det bedre uten, men det gir oss uten tvil noe snakke om her vi sitter i base camp den sjette dagen (andre dagen ufrivillig). Aldri har vrmeldingen sett verre ut enn i dag (mandag), men de sier det like gjerne kan bli omvendt(!). Siden vret ikke fr bestemt seg, s har vi bestemt oss. Vi gr i morgen tidlig, og er borte fra denne spalten i 5-6 dager. Mler er 7700 meter.

Men tro bare ikke at ekspedisjonen har sttt stille, selv om vi har sittet stille. Ekspedisjonen er ogs 7 klatresherpaer i verdensklasse, og de har ligget i ABC klar til innsats. Mellom snbyger og vind har de klart legge igjen ndvendig utstyr helt opp til 8300 meter, hyere enn alt annet enn fem fjell i verden. De er bare i en annen klasse enn alle andre folkeslag.

To unge kazakhstanere har allerede gjort to mislykkede forsk p toppen, de vil visst gjerne vre rets frste. Uten oksygen skal de ogs klare seg, og det er en ekstrem risikosport. Sherpaene bare rister p hodet, selv de tar ikke slike sjanser.

Heldigvis har vi ikke slike ml. Og heldigvis har vi sammen med sherpaene sikkerhet som nummer 1. Meningslst komme opp uten komme ned.

For mange piller?

25.apr.2007 @ 13:27
118074-9
Vi sitter i Base Camp etter et frste nrmte med fjellet. Det ser fryktinngytende ut herfra, men blir mer overkommelig nr man kommer helt innp, slik det nesten alltid er med bratte fjell. Turen til ABC og videre opp mot North Col var enda en pminnelse om hvor tungt det er i hyden. Det er nesten umulig forestille seg at man skal enda tre tusen meter opp nr man passerer 6000 meter i sneglefart og med spy i halsen.

Heldigvis gjelder det s godt som alle. Og de som mener de er overmennesker fr ofte betale. Vi har allerede hrt, og mtt, flere som er blitt lagt i trykkluftspose for redde seg. Noen er p vei hjem, andre mener de har lrt.

Flere grupper har ogs reist hjem sies det (vanskelig ha full oversikt her, selv om det er et lite samfunn), det er de som er drligst utstyrt, og bare har kjpt seg assistanse frem til ABC. Over ABC skal de klare seg selv. Da kreves det store kunnskaper og erfaring, som ikke alle kan leve opp til. Man fler seg liten under nordveggen p Everest, der toppen troner to og en halv kilometer over et oksygenfattig hode.

Mange er opptatt av trengselen p Everest, noe vi har merket lite til. Her nede i BC ligger de forskjellige ekspedisjonene spredt, og vi verken hrer eller ser mye til andre. I mellomleiren p 5750m er det ganske f telt, og p den ulidelig lange ruten mellom BC og ABC treffer vi f folk.

Det er trangere oppe i ABC, hvor alle ekspedisjoner skal skvises inn p en morenerygg. En stor del av plassen er okkupert av en gigantisk kinesisk ?delegasjon?, som forbereder neste rs stafett av OL?ilden. Mlet er at den skal fraktes over toppen av Everest, og i r har kineserne en slags kvalik, hvor de mest egnede fr det refulle oppdrag. (De fleste oppfatter Everest som et fjell i Nepal, en oppfatning kineserne arbeider intenst med endre).

Men selv om det er mange ekspedisjoner, er det de samme folkene vi mter igjen og igjen. Det gjelder for eksempel motorsykkel-Tim, som enkelte vil gjenkjenne fra Discovery-serien som ble sendt i mars i Norge. Han mislyktes i fjor, men er tilbake, formodentlig betalt av Discovery, og like amerikansk som fr.

Mer amerikansk enn noen amerikaner er likevel ?Iceman?, en hollender som har markert seg gjennom tle mer kulde enn noen andre (vel, enn de fleste andre). Han har som ml komme seg p toppen med minst mulig klr, et rent ut latterlig foretagende. Vi har mtt ham i shorts og sandaler, men dagen etterp var det genser og lue i tillegg. Hvor lite klr man kan klatre Everest med, er selvsagt et sprsml om hvor heldig man er med vret de aktuelle dager, men utallige fingre og tr er kappet av etter at vel utstyrte klatrere har vrt litt uforsiktige. Vi snakker frti kalde og vind, og da hjelper det lite med mental styrke for tle kulde. (Det som er litt synd, er at mannen faktisk skal vre en meget god fjellklatrer og eventyrer bak den latterlige fasaden)

De som ?eier? og kjenner fjellet, sherpaene, er sterkt provosert av Iceman, og synes han viser manglende respekt for fjellet. Vrt syn er sterkt farget av et par mter, hvor han fullstendig har forelsket seg i Cato. Foran sitt eget kamera-team har han posert med en forlegen Cato, og gaulet ut usammenhengende setninger som ?We will die hard?, ?The summit is here and everywhere?, ?Go for it?, ?Die hard man?, og alle slags varianter over dette i et over-amerikansk babbel.

Siden har vi bare diskutert hva slags piller han gr p. Jeg lover komme tilbake med svaret nr vi har noe troverdig.

Et fjell av teknikk

16.apr.2007 @ 12:45
Et fjell av teknikk


En Everest-ekspedisjon innebrer ikke s mye teknisk klatring. Derimot krever det et fjell av andre tekniske utfordringer. Hittil har det gtt drlig.


Derfor har det ogs vrt tomt i denne bloggen, som burde vrt oppdatert nesten daglig. Fra vi forlot Kathmandu har det vrt oppoverbakke, ikke bare geografisk. Noe er alltid selvforskyldt, slik som at passordet til bloggen ikke lenger virket, og Nettavisens blogg-guru var p pskeferie.

Siden har andre sttt for vanskene. P det tibetanske hylandet er det langt mellom steder lade, og da m vi prioritere f hjem bilder og artikler til Nettavisen, bloggen for de spesielt interesserte fikk vente.

Deilig var det da ankomme Base Camp p 5150meter, til en perfekt organisert camp. Langbordet dekket i spiseteltet, alle sovetelt satt opp og med tykke madrasser. Tre kokker til lage mat, generator til strm (bare i tilfelle noen tror vi har ftt alvorlig hydesyke; det ER slik p hye fjell i vre dager, rundt oss er det ekspedisjoner med minst like store ambisjoner nr det gjelder kommunikasjon).

Teknisk sett varte lykken bare i et par timer. Da eksploderte en lyspre i det svrt provisoriske el-anlegget, og drepte samtidig adaptere i pc-er, ladere til satellittelefoner, mobiltelefoner, satelittsendere og jeg vet ikke hva. Det hjelper lite med tre spesialutstyrte pc-er dersom det ikke er lading.

Vi har naboer som er velvillige, men velviljen synker s snart anlegget vrt har drept deres ladere ogs. Naturlig nok. S der str vi n, teknisk sett. Vi ringer med det lille vi har over halve verden for f sendt inn nytt utstyr.

Og i mellomtiden fr vi fortsette med det vi er kommet for. Det vil i frste omgang si tilvenne oss best mulig til hyden. Vi ligger i det som heter Drivers Base Camp, et sted som er langt bedre enn sitt rykte. Her er en av verdens vakreste utsikter mot Mt. Everest, et Everest som er langt mer spektakulrt fra nord enn fra den klassiske sydsiden. Her ser det virkelig ut som verdens hyeste fjell.

Vi gr turer i fjellene omkring, men det er for spesielt interesserte. Man kommer opp i 6000 meter rett opp fra teltveggen, men det er bratte grusbakker blandet med mye stor stein, s den store turgleden kan man ikke presse frem. I morgen, tirsdag, brer det innover mot Advanced Base Camp (6400m) for frste gang. Da fr vi testet hvor vellykket tilvenningen har vrt hittil. Nr jeg ser rundt meg p den aktive gjengen etter fire dager her i BC, s tyder alt p at det har vrt bra.

Lsning p sko-mysteriet

31.mar.2007 @ 16:05
Jeg har ftt sprsmlet mange ganger hver dag; Har du ftt tak i sko? Og fredag morgen spurte de Camilla og Cato p God Morgen Norge p TV2. P tide komme med lsningen p det store sko-mysteriet.

Som journalist skal man begynne med det viktigste, nemlig konklusjonen. Ja, jeg har sko. Dernest; kostet det en kasse champagne? Vel, det gjorde ikke det. Nettets kraft er formidabelt; etter at jeg lovet en kasse champagne (ekte) til den som kunne skaffe et par klatresko av typen Olympus Mons EVO strrelse 47 (biggest there is), s haglet det inn med henvendelser. Noen tyde sannheten litt nr det gjaldt funksjon, og strrelsen ble tyet litt ? men engasjementet var stort og ekte.

Etter ha luket bort mange kandidater, bokstavelig talt gjennom prving og feiling, s stod jeg igjen med: Ingenting. Og det var to uker til avreise. Da forfulgte jeg tipset fra Marius Stendebakken (se kommentar til blogg), og p nettstedet Mountain Tools var det himmerik. De holder til p stranden i Carmel, California og er etter eget utsagn de som selger mest av det avanserte fjellutstyret i verden.

Vel, de er amerikanere og da blir alt stort, men de visste i alle fall hva de snakket om ? s det var bare gi fra seg kredittkortnummer og vente p sko. De ble levert etter fire dager, og passet perfekt. Det fulgte en hel bruksanvisning med skoene, og det er faktisk en imponerende produktutvikling som har skjedd bare fra fjorrets modell til rets. Skoene har mange smarte lsninger som m vre tenkt ut av faktiske brukere som har vrt over 8000 meter. Hvorfor det har skjedd akkurat i r, og ikke et av de foregende tjue rene (omtrent) som skoene har vrt produsert, det kan man jo lure p.

Da ble det ingen champagne-kasse til noen (belnningen var ikke helt ute av proporsjon med skoene ? de koster nemlig 7000 kroner). Men en flaske rgangschampagne br det bli for tipset til Marius Stendebakken. S meld deg Marius!

De gir drmmen en sjanse

15.mar.2007 @ 11:12

Logo
Kanskje er det umulig for Cato klatre Mt. Everest. Mange vil mene det. Men vi har ftt noen av landets ledende bedrifter til gi drmmen en sjanse.

Det kan vre like vanskelig bestige det bratte sponsorfjellet som selve Everest, det har mange erfart. Vi i Everest Unarmed 2007 var mer enn spente. Riktignok kan vi skilte med en rikskjendis, kategori AAA, som Cato. Til gjengjeld er det ingen som vil sttte en sannsynlig fiasko. S hva ville veie tyngst?

Det hres nesten ut som godt jug, men vi kom aldri langt ned p listen over mulige sponsorer. De sa nemlig ja alle vi presenterte det for (med ett unntak, som skulle inn i en prosess med skifte av logo). Og i ett tilfelle ble vi oppringt av bedriften selv. Luksus, kalles det. Og det er en god flelse nr folk lar seg begeistre.

Hovedsponsoren ble s ivrige at presentasjonen ikke engang ble ferdig. Det er Gul.no ? bedriftskatalog p internett. ?N er vi lei av bli forvekslet med det svenskeide Gule Sider?, sa de med et flir. Vi hadde vel ikke kommet s langt i presentasjonen at de fikk med seg vr svenske deltaker, Camilla Nilsson.

Norsk Tipping er med igjen, slik de var til Sydpolen. Og kanskje vil de tilby odds p Cato? Da er det bare spille, han kan bli en oddsbombe! Hydro Polymers sa ja lenge fr den avtalte fristen, de skal snart ut og st p egne ben, med egen brsnotering. Det er et selskap som tar steget ut av skyggen i 2007, det skal ogs vi yte et bidrag til. Vitusapotek har mange et forhold til, som en ledende apotekerkjede. For oss var det en naturlig sponsor, det er ikke f saker vi m ha med i medisinskrinet. Hyden gir helt annerledes utfordringer enn vrige ekspedisjoner, og vi har ftt mye hjelp til sette sammen det rette utvalget. Og det er ikke nok ha med rett preparat; vi br helst vite hva vi skal bruke det til - og nr! En del erfaring har vi fra hyde, og sammen med gode forhndsinstrukser mener vi vre godt forberedt. I tillegg har vi mulighet til konsultere leger p telefon, bde norsk og sveitsisk. Nordea, Nordens strste bank, fant ogs noen kroner i budsjettet, og dermed var de rene pengesponsorene p plass.

Dette hadde du neppe ftt lese om vi ikke hadde hatt et samarbeid med Nettavisen. publisere en hjemmeside i konkurranse med en milliard andre p nettet, det blir det lite sus over. I Nettavisen og TV2-universet er det over en million brukere som blir eksponert for ekspedisjonen, det er helt uvurderlig.

Men det er ogs mange, store utgiftsposter som gjelder utstyr av ulike slag. Klr, telt, soveposer blir svimlende belp nr man er et helt lag. Valget falt p Mountain Hardware, amerikansk leverandr som er i ferd med f et solid fotfeste ogs i Norge, srlig hos guider og andre ?tunge? brukere.

Helt innerst er vi Brynje-fans. Det finnes mange konkurrenter, og mye bra, men nettingen fra det tradisjonsrike firmaet i Larvik m vi ha p ekspedisjon. Bare m ha det. Sko har vi gjort et stort nummer av, og nr alt er p plass er det La Sportiva fra lavland til topp. Verden har kommet langt siden det var ndvendig med tunge fjellstvler i lr, som det tok en generasjon g inn.

Netconnect, som tilbyr videokonferanser over nett til nringslivet, har satt opp et glimrende system for formidle ekspedisjonens progresjon. Det skal bli en fornyelse prve det i praksis, og kanskje klarer vi en liten verdensrekord ogs. Vi har i alle fall store planer, takket vre Panasonic og Netconnect.

Foto er viktig, og tross at vi selv mener vi er gode fotografer, s er det noe eget med fagfolk da. (Cato tar ogs bilder nemlig, og hvordan gjr han det?) FotoVideo, som snart har tatt over hele fotomarkedet i landet, har finansiert fotograf og verdens beste profesjonelle utstyr. Det skal merkes!

Telenor stiller med ikke mindre enn fire satellittelefoner, samt gratis ringing og overfrsel av data (det heter vel ikke tellerskritt lengre?) Mange ekspedisjoner har ftt et lite sjokk nr den regningen kommer i etterkant.

Det er utrolig mange som bidrar, og alle skal huskes og tas vare p. Det er en heldagsjobb bare det.


Bill. Mrk: Sko byttes i champagne

20.feb.2007 @ 20:53
sko
Hvis noen har det rette skoparet for meg, så lover jeg champagne i retur. En hel kasse, faktisk.
 

Det finnes så mange slags rekorder på Mt. Everest; men jeg vet ikke om det finnes noen etablerte rekorder når det gjelder skotøy. Sannsynligvis ikke, føttene tar man ingen sjanser med i store høyder. Den tynne luften (mindre oksygen) gjør blodet tykkere, slik at det ikke finner veien ut i kroppens tynneste blodårer, slik som i nese, fingre og tær.

 

Dermed er det ekstremt lett å forfryse disse kroppsdelene. Det er kappet hundrevis av livløse tær i Himalaya gjennom de siste tiår. Legenden Reinhold Messner mistet de fleste tær allerede på sin første 8000-meter (Nanga Parbat), men det skulle ikke hindre ham i å bli historiens mest kjente fjellklatrer. Man klarer seg altså rimelig godt uten, i alle fall om man holder seg til denne idretten og ikke begynner med ballett.

 

Ikke desto mindre kan jeg tenke meg å ha det beste skotøy som er å oppdrive, naturlig nok. Det er etter vår oppfatning italienske La Sportiva, og deres modell Olympus Mons EVO (det kan ikke være noen drømmejobb å finne stadig nye navn på slike produkter…). Alternativet kan være Scarpa Phantom (også italienske), men så er det ikke mange flere. Det er en smale nisje dette.

 

Siden resten av laget har fått tak i et par Mons fra den norske importøren Atello, så kunne jeg tenke meg det samme. Men min størrelse (47!) er ikke å oppdrive i landet, sannsynligvis ikke i vår verdensdel. Dette er ikke hyllevare i butikkene, de skaffes kun på bestilling. Og neste produksjon fra fabrikken i Italia kommer i september. Unektelig noe sent, for min del.

 

Altså må jeg ty til utradisjonelle metoder. Der ute i kongeriket finnes det en del brukte La Sportiva Olympus Mons, og brukt er godt nok. Jeg tror enda ingen har klart å slite ut et slikt par, det er ikke noe man løper rundt med til daglig. Dermed er det bare å la jungeltelegrafen gå: Er det noen som har et par i størrelse 47, eller vet om noen som har? Det er bare å legge igjen beskjed under denne bloggen.

 

Og belønningen skal ikke stå tilbake for noe. En kasse edel champagne, levert på døren. Samt gleden av å hjelpe. Vi kommer nok alltid til å stå på god fot.

 

Jakten p pengene

25.jan.2007 @ 12:04

Teamet
Det er mange grunner til at de fleste aldri får realisert sine drømmer om lange, høye eller kalde turer til verdens ytterpunkter. Penger er en av dem. Det kan være astronomiske summer som skal til for å utruste en ekspedisjon, langt mer enn man kan legge til side av husholdningsbudsjettet. Den som vil kjøpe seg en plass på en fullt utstyrt Everest-ekspedisjon (det finnes flere firmaer som tilbyr dette) må gjerne ut med 350-400.000 kroner. Hver. Og det er penger som må skaffes etter at skattefuten har nappet til seg nesten halve lønningsposen – det er fortsatt ikke fradragsberettiget å dra på ekspedisjon.

 

Det kan gjøres billigere. Man kan gjøre som svenskenes (nå avdøde) Gøran Kropp, som syklet tur-retur Himalaya for å bestige Everest. Det tjente han for øvrig godt på, i ettertid. Men særlig realistisk er det ikke.

 

Problemstillingen er ikke ny; Amundsen, Nansen og de øvrige polhelter brukte det meste av sin tid til å finansiere neste tur, og skepsisen blant de som satt med penger var stor. Det var nødvendig å være oppfinnsom, og gå til de mest usannsynlige pengekilder. Et foretagende som Sydpol-ferden til Amundsen hadde ikke vært mulig uten at Stortinget bevilget en vesentlig del (Stortinget trodde riktignok han skulle til Nordpolen, og en slik feilinformasjon hadde vel ført til parlamentarisk krise i dag).

 

Man kan ikke vente seg noen bevilgninger fra det offentlige i vår tid. En snill onkel med et rørleggerfirma kan komme med noen kroner, men det finnes ikke mange snille onkler. Man må ut i den nådeløse forretningsverden, der hvor ingen gaver er å hente.

 

Selv om det aldri har gått bedre for norsk næringsliv, så sitter ikke pengene løst. Skal noen gi en gave velger de heller Frelsesarmeen eller Amnesty International, med mindre du klarer å overbevise dem om at din skitur vil bety mye for fattige barn i Afrika.

 

Næringslivet skal ha noe igjen for pengene, det er en handel. Derfor må du ha et produkt, noe å selge. Mens næringslivet på 90-tallet var opptatt av å skape møteplasser, ta med kunder eller forbindelser hit eller dit, så har pendelen nå svingt tilbake til god, gammeldags merkevarebygging. Bedriftene vil ha vist frem navnet sitt, logoen, tilstrekkelig mye til at det er verd pengene. Den indremedisinske effekten overfor ansatte tillegges også vekt, men det er synligheten utad som er viktigst.

 

Man må altså gi synlighet – det betyr logoer. Og det betyr kreativitet i å vise dem fram til flest mulig. Artikler i aviser og blader, gode hjemmesider med bra presentasjon av sponsorene, foredrag – kanskje sogar en bok – en dvd – en film som vises på en eller annen kanal – alt etter hvor spennende man kan gjøre historien. Det finnes ingen oppskrift, men media har etter hvert oppdaget at det er flere og flere som er opptatt av dette. Før var det godt stoff fordi man var ”først” på en eller annen måte. Nå er det godt stoff rett og slett fordi mange har kunnskap, interesse og egne ambisjoner.

 

Blant de som lykkes i sponsorarbeidet er det ikke alle som leverer varene. Og da tenker jeg ikke på å nå målet, men på å følge opp sponsorene. Samarbeidet er ikke over når de har overført pengene, det er da det begynner. Det er mye arbeid å følge opp det man i et anfall av lettsindighet kan ha lovet. Spørsmålet er noen ganger om det ikke hadde vært bedre anvendt tid å ha en godt betalt bijobb, i stedet for å halse rundt etter sponsorer, en tiggerferd som til og med kan mislykkes.  

 

Hvordan har det så gått for oss? EverestUnarmed2007 har et produkt som heter Cato Zahl Pedersen, et av Norges beste merkenavn i seg selv. I tillegg har vi lagt ned mye arbeid i å lage et produkt overfor sponsorene som fremstår som interessant. I prinsippet har vi ikke fått nei fra noen av de vi har presentert det for – selv om det i et par tilfelle ikke har passet tidsmessig. Det er en privilegert situasjon, men det er ikke lite arbeid av den grunn.

 

Sponsorene våre skal vi ta vare på – og presentere om kort tid.

  

Behovet for vre hy p pra

27.nov.2006 @ 09:03

Toppen av Everest
De fleste Everest-ekspedisjoner varer to måneder eller mer. Kan det være nødvendig, er at av de vanligste spørsmål. Ja, dessverre.

 

Når det gjelder tidsbruk er det bare de aller lengste skiekspedisjoner som kan måle seg med det å gå løs på de høyeste fjell i verden. Behovet for akklimatisering stiger ikke proporsjonalt med hver høydemeter, men eksponensielt. Følgende tommelfingerregel kan være grei å huske:

 

Opp mot 5000 meter kan man klare uten akklimatisering, et fjell som Mt. Blanc kan gjøres på en weekend. Tungt er det selvsagt, men ikke farlig, så lenge man går rett ned igjen. Det er tiden i høyden som er farlig, det kan ta opptil 72 timer før man får den fulle virkningen av høyden. Derfor kan det være farlig å dra rett til 3500 meter og bli der i flere dager, mens det er langt mindre farlig å dra raskt opp på 4800 meter og ned igjen.

 

Hvis man legger på 1000 meter, for eksempel til Kilimanjaro (5895), så er det ikke lenger mulig å gjøre det på to-tre dager. De som påstår de har gjort det, kan du trygt beskylde for en viss erindringsforskyvning (løgn altså). Kilimanjaro er en ukestur, da har man en meget god sjanse for å komme opp og ned uten for mye ubehag.

 

Enda tusen meter opp, for eksempel Aconcagua på 6985m, krever dobbelt så lang tid som Kilimanjaro. To uker i fjellet bør man ha for å skaffe sesg en god sjanse, de fleste legger inn noen dager ekstra for dårlig vær.

 

Og slik kan man fortsette. Nye tusen meter, til de første av de legendariske 8000-meterne i Himalaya (det er 14 stykker av dem) krever ny dobling. Fire uker i fjellet, pluss reise til og fra, blir godt over en måned – for eksempel på et populært fjell som Cho Oyu (8201m – verdens sjette høyeste).

 

Og siden Everest er nesten 9000 meter, har de matematisk anlagte allerede regnet ut at det krever en ny dobling, fra fire til åtte uker. Men siden Everest ikke er fullt 9000 meter, og siden dette ikke er matematikk, og dessuten en fullstendig hjemmelaget regel – så er det selvsagt flere som når toppen av Everest før det har gått åtte uker. Men ikke så mange, og ikke så lenge før. Hundremeterne fra litt over 8000 meter til 8848 (ja, jeg vet at det når er 8850- men jeg er tradisjonalist – og dessuten ser 8848 penere ut…) meter ikke bare de høyeste meter i verden, det er også de lengste.

 

Så det er nok best å si fra at vi blir borte i åtte uker. Syv av dem tilbringes over 4500 meter. Det skal ikke mangle på røde blodlegemer til sommeren.

    

hits